Jeg har i dag oppdaterte RSS-funksjonaliteten på selve Gamer litt. De eksisterende strømmene fortsetter å leve som de har gjort fram til nå (forsiden og videoer), men det har dukket opp en ny strøm på artikkelarkivet (som ligger under “Artikler” i toppmenyen). I utgangspunktet er denne strømmen den samme som på forsiden (bortsett fra at det kun er artikler som er med her – forsiden kan også inneholde henvisninger til innhold andre steder – slik som på forumet, samt at den nye også har toppbildet i selve strømmen). Så hvorfor i alle dager gidder vi å legge til en strøm til som er akkurat det samme som den vi allerede har?

Fordi du selv kan få styre hva du ønsker å ha med i den nye strømmen. Dersom du begrenser utvalget i artikkelarkivet ved å velge en sjanger, en artikkeltype eller en plattform (eller en av hver for den saks skyld), vil RSS-strømmen bli tilpasset det utvalget du har gjort. Så om du velger å vise kun konkurranser – så vil RSS-strømmen du oppretter kun inneholde nettopp det – konkurranser. Velger du Xbox 360 og Racing, så vil du ende opp med en strøm som inneholder alle nyheter som skrives om racingspill på Xbox 360.

Si i fra om det er noe som fusker eller noen endringer dere vil ha! Endringene er ofte inspirert av ønsker fra dere selv, så det nytter å mase på oss om det er noe man savner

(og nei, det er ikke ferdig grafisk ennå – men vi mener at det er bedre å få ting ut, så går det seg til fortløpende

Mats

Om ikke lenge setter jeg og Lasse oss på flyet til San Francisco og Game Developers Conference. Vi drar dit med kofferten full av avtaler og oversikter over spennende foredrag. Dette blir nok både lærerikt og interessant, og vi skal passe på at vi deler alt med dere lesere.

Her skal vi svette oss rundt.

Og da mener vi ALT! Du vil nemlig få servert en daglig blogg fra oss to, slik at dere kan få et inntrykk av hvordan det er å være hardtarbeidende journalist på slike messer. Det har etter hvert blitt en tradisjon at vi gjør det slik, sist sett på Gamescom i fjor.

Så avslutter vi hele sulamitten med San Jose Sharks mot Florida Panthers LIVE i NHL neste lørdag.

Dette må jo bli gull, så heng med!

Mikael

Det er kanskje ikkje alle som har fått med seg nøyaktig kor mange spel som er på veg akkurat no, men lista er lang, og det er al grunn til å sikle.

Januar har vore blodfattig, der vi berre harr fått eit småtriveleg gjensyn med Vandal Hearts-serien. Februar blir derimot noko heilt anna. Eg har allereie runda Final Fantasy Crystal Chronicles The Crystal Bearers (phu) som landar i hyllene 5. februar. Veka etterpå kjem omsider Star Ocean: The Last Hope til PlayStation 3, samtidig som Phantasy Star Ø og Half Minute Hero kastar seg inn på den portable marknaden.

Seinare i månaden kjem endeleg det lenge etterlengta White Knight Chronicles for PlayStation 3, og dette bør gje oss noko godt å kose oss med før Behemothen over alle invaderar konsollane våre i mars.

9. mars er datoen for Final Fantasy XIII, og om eg skal kunne bruke min japanske importversjon som ein peikepinn, blir dette ekstremt pompøse greier.

La likevel ikkje den siste fantasien for trettande gong (plus ein del sidehistorier sjølvsagt) hindre deg frå å sjå alt det andre som dukkar opp i mars. Nokre dagar etter Final Fantasy XIII kjem PlayStation 3-eksklusive Last Rebellion, før vi får nokre dagar med pause før Tri-Ace og Sega kastar seg inn i kampen med multiplattform-spelet Resonance of Fate.

Om dette ikkje skulle vere nok får vi i mars Rune Factory: Frontier og Sakura Wars til Wii, samt Infinite Space til Nintendo DS. Det verste er at eg sikkert har gløymt eit og anna spel i farta.

Det einaste eg kan seie no, er at eg ikkje anar korleis eg skal få tid til alt dette, men du kan banne på at eg skal gjere mitt beste.

-Øystein

Men, det er noe annet som gjør dette til en skikkelig godklump. Han har nemlig meget god spillsmak. Favoritten er NHL 10 på PS3, og jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet, det er jo tidenes beste sportsspill!

Bare synd hotellet hans i Molde suger stort:

- PS3-maskinen var den første jeg pakket ned og tok med meg til Molde. Men TV-en på hotellet kunne ikke koples til maskinen, så nå står den hos Mathias Moström, sier Johansson til RBnett.

Vi håper på bedre TV-tider for deg og din maskinvare.

Mikael

Emil liker spill bedre enn fjellskos. FOTO: ODD ROAR LANGE/RBNETT

Til nå har gjengen spilt Desert Bus i over tre dager i strekk, og fått nesten 60 000 dollar fra spillmiljøet.

Desert Bus er et av spillene i Penn & Teller’s Smoke and Mirrors, et spill laget som en eneste stor spøk. Her får vi en serie håpløse minispill, som gjør narr av både spill og spillere. Desert Bus er det mest kjente; her skal du kjøre en buss på en fullstendig rett veistrekning som varer i det uendelige. Bussen svinger hele tiden litt til den ene siden, så det kan ikke nytte å bare holde inne gasspedalen og la spillet kjøre selv.

Stikk innom Desert Bus for Hope-nettstedet hvis du har lyst til å se hvordan det går med gjengen, eller ønsker å donere penger.

Joachim

Nettutgaven har i hvert fall prestert å bruke tidenes mest stigmatiserende bilde i en sak om at skolebarn skal veies og måles. Ta en kikk på det her.

Bildet viser en lubben gutt som står og spiller, i bar overkropp selvsagt. Han kjører også på med en gammal PlayStation-kontroll på en like gammel PC. Herlig!

Jeg er sjokkert her jeg står på T-banen i bar overkropp og spiller Fieldrunners på min iPhone med en C64-joystick. Spilling kan jo gjøre dere alle til tjukkaser!

Mikael

Den største av disse må sies å være The Great Giana Sisters, et plattformspill som minnet litt for mye om Super Mario Bros. til at Nintendo lot lanseringen gå uten et søksmål (noe som gjorde dette herlige spillet til en av de mest piratkopierte titlene på Commodore 64, da det ble trukket tilbake fra markedet etter kort tid).

Gessert har også stått for tennisspillet Great Courts (en personlig favoritt), og vært en nøkkelperson under utviklingen av mer moderne serier som Desperados og Airline Tycoon.

Jeg er langt fra den eneste som har mange gode minner med Armin Gesserts spill. Jeg husker godt hvordan jeg spilte Giana Sisters i flere timer i strekk, sammen med ei nabojente (vi jukset selvsagt, og spilte annehvert liv).

Armin Gessert ble bare 43 år gammel. RIP.

Joachim

Vel, Remedy har en kanskje en løsning på dette, men er den god?

Finnene vil nemlig snakke med Microsoft om å droppe sekvenser i Alan Wakes sniktittversjon, nevnelig slutten, for å unngå spoilere. Hvor vanlig er det at anmeldere avslører dette? Forteller vi hvordan spill slutter?

Nei.

Dette er utvilsomt et ledd i antipiratvirksomhet, da først og fremt på konsoll. Tanken er sikkert god, men jeg er skeptisk. Skal virkelig anmeldere ikke få en fullverdig opplevelse av spillet? Det kan fort slå tilbake på dere, Remedy.

Vi vil nemlig ha alt!

Mikael

Men, EA. Hør her! Dere må gjøre det samme med FIFA. Gi oss spill tre mot tre på små baner, ta vekk alt av regler og gi oss spinnville “power-ups”.  Det hadde jo vært et perfekt hurtigalternativ til FIFA 10, og en umiddelbar klassiker i festlige lag.

Nå er jeg ganske sikker på at vi får en slik tittel senest i løpet av 2010, og jeg kan knapt vente. Det i utgangspunktet solide FIFA Street kan i så fall gå å legge seg, i hvert fall om man følger i NHLs fotspor.

Mikael

Uhyre festlige 3-on-3 NHL Arcade.

Risen har altså hektet meg. Jeg tror faktisk spillet kan ende opp med “årets spill”-tittelen min når 2009 er omme, men jeg får vente med å dele ut noen slik æresbetegnelse til jeg har spilt Dragon Age, Borderlands og eventuelt Divinity 2. Hvis utgiveren kan få summe seg til å lansere sistnevnte her til lands, da.

Hvorfor er jeg så betatt av dette spillet? Vel, det er et vestlig enspillerrollespill, og det er sjangeren jeg elsker over alle. Men det er også et usedvanlig godt eksempel på sjangeren, og et spill som ikke er redd for å gå sin egen vei i stedet for å kopiere andre rollespill. Piranha Bytes vet hva de driver med, og de følger sin egen visjon. Med Risen har de også fått en utgiver som ser ut til å ha støttet dem fullt ut.

Tor Egil har skrevet vår anmeldelse av Risen, og den gjør en god jobb med å ta for seg spillets fordeler (og ulemper). Men jeg vil likevel trekke frem noen ting jeg liker godt med spillet. Vær oppmerksom på at jeg spiller PC-versjonen. Det kunne ikke falle meg inn å spille et spill som dette på konsoll.

Risen presser meg hele tiden. Jeg har spilt spillet i godt over 20 timer, og jeg synes fortsatt det er vanskelig å drepe ulver. Slik skal det være, synes jeg. I mange rollespill sliter man i starten, men blir raskt en slags gud som knuser alt unntatt de farligste fiendene uten å tenke seg om. I Risen må jeg konsentrere meg i hver slåsskamp, selv mot spillets enkleste fiender, for hvis ikke gir de meg bank.

Spillet presser meg også i forhold til økonomi. Jeg er ikke blitt noen millionær enda, for å si det slik. I vanlige rollespill blir jeg søkkrik etter kort tid, fordi penger (og ting som kan selges for penger) ligger strødd overalt, mens det egentlig ikke er særlig mange gode grunner til å faktisk kjøpe utstyr når man like gjerne kan plukke det opp fra falne fiender. I Risen må jeg fortsatt tenke økonomisk når jeg spiller. Jeg må ta valg – har jeg råd til å trene styrke her, eller skal jeg heller kjøpe en hjelm?

Apropos trene. Egenskapene er et annet område hvor jeg må velge. Jeg liker sverd, men har havnet i Order-fraksjonen, som foretrekker staver. I Oblivion hadde det bare vært å spille en stund, så hadde jeg blitt verdensmester med både sverd, staver og pil og bue. Men her må jeg prioritere. Jeg vet at jeg ikke kan nå det høyeste nivået for sverdkamp, men samtidig er det sverd-egenskapene mine jeg har investert i til nå. Læringspoeng er uhyggelig verdifulle i dette spillet, og jeg kan ikke bare kaste dem bort. Så skal jeg fortsette å investere i sverd, og heller belage meg på at jeg aldri kan bli virkelig god? Eller skal jeg prøve meg på staver, og dermed kaste bort de poengene jeg har investert i sverd?

Dilemmaer. Jeg liker det veldig godt. Risen krever mye av meg som spiller, og dermed blir det en langt mer involverende opplevelse enn de mange spillene hvor alt bare går på autopilot, og valgene mine egentlig ikke betyr så fryktelig mye i det lange løp.

Ellers er jeg veldig begeistret for hvordan Risen behandler alkymi og andre typer håndtverk. Jeg plukker med meg alt jeg kommer over; det er en ren vanesak, og det er slik jeg spiller rollespill. Men i vanlige rollespill ender jeg raskt opp med å måtte skjerpe med, for jeg får aldri bruk for det jeg plukker opp. Slik er ikke Risen. Nesten alt er verdifullt på en eller annen måte, og det å investere noen læringspoeng i alkymi viser seg svært verdifullt. Takket være samlemanien min kunne jeg i går lage syv eliksirer som hver gav meg fem ekstra styrkepoeng – permanent. Ikke dårlig.

Generelt gir spillet meg veldig mange gode grunner til å utforske. Det er alltid noen godsaker skjult der ingen skulle tru at nokon kunne, eh, legge godsaker. Men det er også farlig å gå bort fra de halvtrygge stiene. Spesielt hvis du beveger deg inn i en av spillets mange (glimrende) huler eller katakomber. Jeg synes Risen gjør en svært god jobb i forhold til risiko og belønning. Det er skummelt å gå inn i det ukjente mørket, men er du heldig finner du noe du virkelig kan få bruk for.

Vel, det får holde. Poenget er: Risen er herlig. Kjøp det (på PC).

Joachim