I går kveld måtte jeg legge meg tidligere enn jeg bruker å gjøre. Jeg hadde spilt rollespillet Risen så mye at hodet begynte å surre, og jeg fryktet at hvis jeg ikke sluttet å bruke datamaskinen kom jeg til å ende opp som en av de koreanske World of Warcraft-spillerne vi stadig leser om. Du vet, de som spiller så lenge i strekk at de rett og slett kreperer av det.
Risen har altså hektet meg. Jeg tror faktisk spillet kan ende opp med “årets spill”-tittelen min når 2009 er omme, men jeg får vente med å dele ut noen slik æresbetegnelse til jeg har spilt Dragon Age, Borderlands og eventuelt Divinity 2. Hvis utgiveren kan få summe seg til å lansere sistnevnte her til lands, da.
Hvorfor er jeg så betatt av dette spillet? Vel, det er et vestlig enspillerrollespill, og det er sjangeren jeg elsker over alle. Men det er også et usedvanlig godt eksempel på sjangeren, og et spill som ikke er redd for å gå sin egen vei i stedet for å kopiere andre rollespill. Piranha Bytes vet hva de driver med, og de følger sin egen visjon. Med Risen har de også fått en utgiver som ser ut til å ha støttet dem fullt ut.
Tor Egil har skrevet vår anmeldelse av Risen, og den gjør en god jobb med å ta for seg spillets fordeler (og ulemper). Men jeg vil likevel trekke frem noen ting jeg liker godt med spillet. Vær oppmerksom på at jeg spiller PC-versjonen. Det kunne ikke falle meg inn å spille et spill som dette på konsoll.
Risen presser meg hele tiden. Jeg har spilt spillet i godt over 20 timer, og jeg synes fortsatt det er vanskelig å drepe ulver. Slik skal det være, synes jeg. I mange rollespill sliter man i starten, men blir raskt en slags gud som knuser alt unntatt de farligste fiendene uten å tenke seg om. I Risen må jeg konsentrere meg i hver slåsskamp, selv mot spillets enkleste fiender, for hvis ikke gir de meg bank.
Spillet presser meg også i forhold til økonomi. Jeg er ikke blitt noen millionær enda, for å si det slik. I vanlige rollespill blir jeg søkkrik etter kort tid, fordi penger (og ting som kan selges for penger) ligger strødd overalt, mens det egentlig ikke er særlig mange gode grunner til å faktisk kjøpe utstyr når man like gjerne kan plukke det opp fra falne fiender. I Risen må jeg fortsatt tenke økonomisk når jeg spiller. Jeg må ta valg – har jeg råd til å trene styrke her, eller skal jeg heller kjøpe en hjelm?
Apropos trene. Egenskapene er et annet område hvor jeg må velge. Jeg liker sverd, men har havnet i Order-fraksjonen, som foretrekker staver. I Oblivion hadde det bare vært å spille en stund, så hadde jeg blitt verdensmester med både sverd, staver og pil og bue. Men her må jeg prioritere. Jeg vet at jeg ikke kan nå det høyeste nivået for sverdkamp, men samtidig er det sverd-egenskapene mine jeg har investert i til nå. Læringspoeng er uhyggelig verdifulle i dette spillet, og jeg kan ikke bare kaste dem bort. Så skal jeg fortsette å investere i sverd, og heller belage meg på at jeg aldri kan bli virkelig god? Eller skal jeg prøve meg på staver, og dermed kaste bort de poengene jeg har investert i sverd?
Dilemmaer. Jeg liker det veldig godt. Risen krever mye av meg som spiller, og dermed blir det en langt mer involverende opplevelse enn de mange spillene hvor alt bare går på autopilot, og valgene mine egentlig ikke betyr så fryktelig mye i det lange løp.
Ellers er jeg veldig begeistret for hvordan Risen behandler alkymi og andre typer håndtverk. Jeg plukker med meg alt jeg kommer over; det er en ren vanesak, og det er slik jeg spiller rollespill. Men i vanlige rollespill ender jeg raskt opp med å måtte skjerpe med, for jeg får aldri bruk for det jeg plukker opp. Slik er ikke Risen. Nesten alt er verdifullt på en eller annen måte, og det å investere noen læringspoeng i alkymi viser seg svært verdifullt. Takket være samlemanien min kunne jeg i går lage syv eliksirer som hver gav meg fem ekstra styrkepoeng – permanent. Ikke dårlig.
Generelt gir spillet meg veldig mange gode grunner til å utforske. Det er alltid noen godsaker skjult der ingen skulle tru at nokon kunne, eh, legge godsaker. Men det er også farlig å gå bort fra de halvtrygge stiene. Spesielt hvis du beveger deg inn i en av spillets mange (glimrende) huler eller katakomber. Jeg synes Risen gjør en svært god jobb i forhold til risiko og belønning. Det er skummelt å gå inn i det ukjente mørket, men er du heldig finner du noe du virkelig kan få bruk for.
Vel, det får holde. Poenget er: Risen er herlig. Kjøp det (på PC).
Joachim
Eg likte svært godt Risen, mest fordi da gja meg den same gledes-følelsen som Gothic 1 & 2 gja meg når du berre gjekk rundt i den fantastiske naturen og var din eigen herre. Sjølv om eg trur Dragon Age vil vera min favoritt (siden eg er meir fan av BG/NWN/KOTOR stilen innanfor rollespel) men Risen var og er absolutt ein desidert favoritt.
Stav, forøvrig, er eit ganske bra våpen, Joachim. Var også skeptisk til det og følte meg meir som ein øksemann, men hadde ikkje fått tid til å investera i poeng sidan eg vart tatt rett til The Monastery av ein vakt.
Liker også det jeg har testet så langt, kanskje med unntak av litt lazy stemmegivning.
Jeg og elsker dette spillet
Kommer garantert til å spille igjennom en gang til. Har fått litt av godfølelsen ved å spille rollespill tilbake.
Hyggelig å høre flere som har blitt hektet! Risen er helt fantastisk, og er absolutt en verdig spirituell oppfølger til Gothic 2.
Selv har jeg 2 savegames – en hvor jeg har valgt å gå med The Don og gjengen hans, og en annen hvor jeg prøver å bli ren magiker (novice).
Må si all oppgaveløsningen i Harbor Town er fantastisk. Risen er ganske i nærheten av det jeg ville kalle et perfekt WPRG.
//Marius
Voldsomt bra å høre at jeg ikke er den eneste som er totalt hekta! Men skuffende, virkelig, at du ble med de feige magikerne! Det er jo the Don som er den riktige å følge, ehm, vel, til jeg bestemmer meg for å starte det på nytt som mage eller noe…
Men først må jeg komme gjennom det en første gang. Spillet virker ganske stort, og me likes!
Hvor kan man finne nøkkelen til den kista heeelt i begynnelsen av spiellet???
:):)
Hvis det er den i huset du kommer til sammen med Sara, skal nøkkelen være et sted i samme hus. Husker ikke nøyaktig hvor, men den skal ikke være så vanskelig å finne.
Eneste jeg ikke liker med spillet er at det ikke er noe langt. Jeg gjorde ferdig spillet på ca. 18-19 timer og jeg hadde ikke på den letteste diffuculity. Jeg valgte The Order og jeg tok sverd siden jeg fant bedre sverd framfor staver som det var svært få av.
Jeg er også Risen’o'holiker.
Helt enig i alt du skriver i denne bloggen. Særlig samlemanien! Selv når jeg har 5000 gull, og finner en liten uutforsket flett på en strand der det ligger 10 gullstykker spredt rundt som man må plukke en og en, jeg bare MÅ plukke det opp!
Gothic II var min introduksjon til Piranha Bytes sin verden. Jeg ble hekta umiddelbart den gangen, og var livredd for å gå meg vill i de første skogområdene, siden jeg hadde møtt både shadowbeast og Elite Orker som lvl 4-5. Man må bare regne med å dø temmelig ofte, men det setter også en utrolig stemning til spillet, også i Risen. Jeg ble også veldig imponert av å komme til byen i G2 for første gang. Alt der virket så levende, folket gikk til og med å la seg om natta! Og en annen ting, som er med i alle spilla, du møter alltid en eller flere bøller når du er fersk og svak, senere kan du komme tilbake og banke møkka ut av dem!
Jeg prøvde Gothic I etter G2, og det var også stemningsfylt, men pga. en bug i savegame, kom jeg ikke videre og jeg var ikke motivert nok til å gå flere timer tilbake (jeg lagrer stort sett over samme hver gang, risky!) Men en gang skal jeg runde G1!
Gothic 3 var ambisiøst og veldig kontroversielt. Jeg hadde forhåndsbestilt det siden jeg likte G2 så godt. Etter lang installering, ble jeg møtt med et lysbildeshow fra en landsby der orker angrep oss, og hvor jeg døde i neste bilde… Det var ikke spillbart, så jeg la det på hylla i et halvt år. Senere har det kommet patcher, slikt at jeg startet på nytt og det viste seg å være veldig bra, særlig musikken satt til omgivelsene, jeg fikk helt gåsehud! Kay Rosenkrantz har laget et udødlig tema i Gothic, og med skikkelig orkester som spiller i G3. Men G3 ble litt for ambisiøst og hadde en del mangler, samt med en så stor verden kunne landsbyene bli litt for like.
Så brøt Piranha Bytes med Jowood, eller hvem det var, og de mista Gothic-rettighetene. “Vi kan finne på en annen verden vi!” sa de, og lagde Risen etter Gothic2-malen, men med forbedringer av det man lærte fra G2. Ja takk, det funka veldig bra for meg, selv om jeg savner flere av karakterene i G2, Xardas for eksempel.
Men det beste med Risen, som man også kunne erfare i Gothic, er at ting er ikke alltid slik du får inntrykk av i starten. Eksempelvis, slikt det sikkert er for de fleste i Risen, så bestemte jeg meg for å bli med the DON, siden de andre hadde invadert øya, men etter hvert var jeg ikke helt overbevist om hvem som var “the good guy”. Faktisk ved lvl 18 som hunter, bestemte jeg meg får å starte på nytt og bli magiker. (Noe som krever ekstra forberedelser og valg) Etter 8-10 lvler, fikk jeg komme inn i klosteret som lærlig til å bli magiker, og gud bedre meg for en introduksjon! Helt fantastisk opplevelse. Et mord hadde nettopp skjedd i det jeg kom inn, og jeg ble satt til å løse det, i kloster fra middelalderen. Det minte meg om filen “The Name of the Rose”, og jeg koste meg glugg ihjel inne i klostere etter som jeg prøvde å nøste sammen trådene og historiene. Jeg regner forståvidt med at man gjøre samme opplegget som kriger også.
Jeg endte opp med å runde spillet som Mage. Nå skal jeg fortsette på min Hunter for the DON, og til sist må jeg nok prøve monk-kriger, kanskje litt ond type?
Nå håper jeg for guds skyld at bloggen din ikke krever noe pålogging, for da vil all min tekst være til ingen nytte! =)
Enig i det meste, bortsett fra at det ikke kunne falle meg inn å spille dette på PC (og det fra en gammel PC gamer fra sent-80/tidlig-90 tallet =). Det fungerte utmerket på boxen, utviklerne tjener penger mot neste spill, mulighet for enkelt leverte tilleggsutvidelser, og mest av alt…jeg tror ikke det er sunt å sitte så lenge på en kontorstol =) Takke meg til en dyp sofa med Risen på lerettet over hele stueveggen.
Achievements på boxen gjør også mye for å forlenge levetiden, og gir deg en liten belønning for mål du innerst inne vil utføre likevel.
Risen er utrolig bra, og det er godt at utviklerne har beholdt den gamle av og til røffe humoren fra Gothic spillene. Det beste må være “Persistent sodomy is a serious offense.”